Barneskirenn!!

I går morges kunne jeg løfte armene i triumf, nyte utsikten fra Cotopaxi ( i teorien ihvertfall, var omtrent 5 meter sikt...) og ta de obligatoriske smilende-mann-med-norsk-flagg-i-hendene- bildene!

Cotopaxi sies å være verdens høyeste aktive vulkan. Det er ihvertfall det ecuadorianere påstår. Ifølge alle målinger, leksikon og stort sett alle andre som har noe å melde er det feil, men uten at det la noen demper på gleden over å nå toppen.

For det var et slit. Med øks, sko med ispigger, hodelykt og varme klær begynte vi å gå fra refugioen (basecampen) kl 01.30 natt til søndag. Skyfritt og med en vanvittig stjernehimmel tuslet Steffen, jeg og guiden Abraham rolig oppover fjellsiden.

Utstyret var stort sett leid, og var rein dritt, innerst var det et lag med nyinnkjøpt polyester som var det eneste å få tak i, ifølge "ekspertene" i villmarksbutikkene her er nemlig ullundertøy helt ubrukelig mot polyesterens unike egenskaper. De bør få seg en tur til Norge en kald vinterdag og lære seg åssen verden funker.

Etter drøye 5 1/2 times klatring lyste himmelen opp, sola steg opp over horisonten og vi jobbet oss opp de siste bakkene til vulkantoppen. Vel vitende om at Odd Magnus, Johan, Kristian, Kjetil, Oddvar og Trond aldri kom så langt. Det gjorde godt :)

På toppen var det ivrig aktivitet for å få tatt så mye bilder som mulig. Spensthoppbilder og flagg-i-hånda-bilder ble knipset i vei, og selvfølgelig forsøkte vi å se så uanstrengte ut som mulig.

Nedturen er aldri moro. Man har nådd målet, har vondt i kropp og vilje og vil helst bare ned så kjapt som mulig. Da er det ikke snadder å gå i bratt nedoverbakke i tre timer med verkende lår.

Men været hjalp oss godt på veien. Skyfri himmel, fantastisk utsikt og blinkende snø gjør godt for sjela, og det var også motiverende å møte turselskapet vårt som var på vei opp mot toppen.

Turen var en stor opptur og vanvittig moro. Jeg fikk igjen bekreftet at jeg er glad i å ha det vondt og å pine meg selv, og nå blir det å se seg om etter en ny topp å bestige. Kanskje jeg rekker Chimborazo før jeg tar turen hjem til Norge...

Jeg har hvertfall fått opplevd på kroppen alt det Ecuador har å by på nå. Surfing og strandliv ved Stillehavet, jungelsafarier, indianerliv, og til slutt opp i høyden i Andesfjellene. It is completed!

Nå går turen videre mot mellom-amerika, sannsynligvis til karibiesiden der jeg skal ta dykkelappen og surfe. Mitt forholdsvis nyinnkjøpte surfebrett blir med på turen, og veien blir til mens jeg går den. Kommer nok noen oppdateringer underveis, om jeg kommer meg forbi ulike hindringer som obskure grenseoverganger og Guatemala City som ikke akkurat en noen fest for en enslig gringo med ryggsekk og surfebrett på skulderen...

Hasta luego!