Lovens lange korrupte arm

For en enkel politisjel fra Norge er det frustrerende å leve tett på den ecuadorianske politikulturen.

" Reflektert, omsorgsfull, løsningsorientert, ansvarsbevisst" er verdier og egenskaper Politihøgskolen i Oslo har som krav for nye studenter. Etter tre år som student der har jeg klare tanker om hva en politietat er og bør være, og hvordan politiet skal være en bidragsyter for at et samfunn skal kunne fungere. Det er en ganske annen virkelighet som møter meg her i Ecuador.

Guayaquil er en kriminell by, noe både lokale og vi nordmenn som er her i byen dessverre får kjenne ubehagelig nært på kroppen av og til.

En av bidragsyterne til disse forholdene er dessverre politiet.

Her skjer ikke stort i rettsvesenet om man ikke betaler for det, ”rett-i-lomma”- bøter utstedt av trafikkpolitiet er vanlige bi-inntekther for lavtlønnede tjenestemenn, beslagslagte gjenstander fordeles broderlig politimennene imellom og er noe de rettmessige eierne bare kan se langt etter, og rettssikkerheten er et ikke-tema men styres langt på vei av størrelsen på lommeboka.
Det er nærmest en forventning at man utnytter den posisjonen man er i til å lure til seg litt ekstra, risikoen for at det skal få noen følger om man blir tatt er så små. For hvem gidder å anmelde et tyveri når du må betale både politi, aktor og dommer et "honorar" godt over verdien av det du har mistet for at det i det hele tatt skal gjøres noe med saken...

Unntakene finnes selvfølgelig blant politiet, men både politiet selv og folk ellers forteller om et gjennomkorrupt politi som på ingen måte fungerer som en støtte for samfunnet de er ment å jobbe for.Det blir et vaklende samfunn når man ikke opplever at man kan stole på noen. Og de som lider mest under dette er som alltid de fattigste, med færrest ressurser og som er mest sårbare for overgrep av ulik art.

Det er en lang vei å gå når uretten råder i alle ledd i samfunnet. Men vi ser likevel lysglimtene hver dag. Hvor viktig Misjonsalliansens tilstedeværelse er - på grunn av og på tross av all urettferdigheten.

Jeg er så priviligert at jeg kan sette meg på et fly når som helst og trekke meg tilbake til tryggere omgivelser i Norge, virkeligheten er en annen for befolkningen her.De må leve med og lide under uretten og har ikke annet valg enn å kjempe videre for at deres hjemsted skal endre seg til det bedre.

Vil du lese mer om arbeidet? Gå inn på www.lamitad.no

Ut på tur!

Helg i Lima

Forrige helg ble tilbrakt i Lima i Peru. En fin by der jeg fikk en dag på familieferie med to norske familier, og søndagen som krampeturist alene der jeg rakk innom stort sett alt som er verdt å se i byen. Inn på museet, halvtimes guidet runde, hive seg i en taxi til neste museum - og sånn gikk dagen. All infoen fløt over i hverandre etterhvert, men jeg fikk ihvertfall sett mye gamle greier og krukker og sånn. Ikke at det beriket livet mitt så veldig men da har jeg i det minste vært innom topp 10 i Lima og.

Bilder fra vannparken i Lima

Konferanse i Bolivia

Hele forrige uke ble tilbrakt i dengue-mekkaet i bushen rundt Santa Cruz i Bolivia. Vi bodde på et veldig fint sted midt i ingenting, og hadde en spennende, interessant og avslappende uke.

Så venter jeg i spenning på om dengue-feberen slår ut, foreløpig har kun en av oss fått det påvist etter hjemkomst...

Høye ambisjoner



Cotopaxi

Jeg trives godt her i byen med alt det den har å tilby, men trekkes også mot litt mer fysisk utfordrende aktiviteter. Leker med tanken på å sykle Dødsveien i Bolivia motsatt vei i løpet av våren en gang, kommer sannsynligvis til å bli tatt av høydesyke men det er verdt et forsøk! Ellers har jeg konkrete planer om å bestige Cotopaxi - verdens høyeste aktive vulkan på 5 897 meter. Det er stas å nå topper, og ikke minst deilig å få snø under beina et par dager - en god avveksling til Guayaquils stekende sol og 35++ grader.

Ellers kommer spansken seg stadig, selv om det fortsatt er frustrerende når ordforrådet kommer til kort og man ikke får satt ord på det man tenker. Men det går framover, og glir merkbart bedre og bedre.

Jeg savner venner og familie hjemme, men kjenner virkelig at jeg er på riktig sted nå og er veldig innstilt på å gjøre en god jobb og komme hjem til Norge etterhvert med masse god erfaring, sterke opplevelser, og også en kraftig forsterket trang til å reise ut igjen så kjapt som mulig:)

Les mer om arbeidet i Ecuador på http://www.lamitad.no/

2-dagers stigespill i møte med ecuadoriansk byråkrati

Mandag skulle jeg og en del av volontørene av sted for å få godkjent visumet, en prosess jeg i mitt enkle lille hode tenkte at var en rimelig enkel og grei prosess. Den gang ei...

Etter to hele dager med reising mellom tre ulike kontorer, selvfølgelig spredt rundt hele byen, og der de gang etter gang presenterte nye krav for hver gang vi returnerte, fikk vi til slutt våre etterlengtede ID-kort etter 20-timers hard kjemping.

Jeg lærte følgende:

-jeg klarer å være tålmodig når jeg må

-jeg blir drit forbanna på folk som sniker seg forbi meg i køen

-men først og fremst blir jeg fascinert av et system hinsides alt jeg hadde forestilt meg.

Følelsen av å være en brikke i et stigespill der alle feltene man lander på har en stige du kan dette ned, og der det står en eller flere personer og prøver det de kan å dytte deg ned.

Etter x antall besøk på tre ulike kontorer som for hver gang vi var innom kom med nye krav til hvordan dokumentene våre skulle se ut, hvordan stemplene skulle se ut++ var vi til slutt kommet til innspurten. Jeg var sikker på jeg hadde klart å passere alle hindre, alle tenkelige fallgruver var sikret, alle rettelser og endringer utført med pinlig nøyaktighet, men hva skjer...?Vi har ikke kølapp! Og det må man jo for å bli betjent så klart. og kølappen deles kun ut før kl 12.30 på kontoret vi har tilbrakt hele dagen, uten at noen har tatt seg bryderiet med å nevne at en kølapp kunne være kjekt å ha. Det er i stunder som det begrepet selvbeherskelse virkelig kommer til sin rett. Og det gikk forholdsvis bra bortsett fra et par gloser til en ung herremann som mente at køen ikke var ment for han men for alle andre.

Nå sitter jeg uansett her som den stolte og glade innehaver av ett stk id-kort der bildet på kortet utstråler alt annet enn kjærlighet. Jeg håper det er lettere å komme til Norge som utlending...

Livet ellers

Førstkommende fredag reiser jeg til Lima, og videre derfra til Santa Cruz i Bolivia på konferanse med de andre ansatte i Misjonsalliansen i Sør Amerika. Jeg har ikke vært i noen av landene før så det blir moro!

Sist lørdag var jeg ute og handlet møbler til stedet jeg skal bo, og også der fikk jeg et glimt av brutaliteten i landet. Vi snakket med en ansatt i butikken som kunne fortelle at samtlige ansatte på de andre avdelngene hadde fått sparken dagen før med umiddelbar virkning, uten en dollar i etterbetaling. Og når det i utgangspunktet såvidt går rundt med lønnen de får sitter plutselig en haug med nye mennesker i store problemer og dyp fattigdom. Så i denne butikken gikk de på nåler og ventet på hva de ville få beskjed om ved arbeidsdagens slutt, om de fortsatt hadde en jobb dagen etter og ville kunne brødfø familien den kommende uken eller om de gikk en tøff framtid i møte.

"Hjemme-hos"-reportasje i Se&Hør neste?

Forrige uke var pappa avbildet i Vårt Land med O Store Dæhlie. Selvfølgelig stas for en ydmyk Næsheimfamilie, men i går nådde det nye høyder! For hvem var det ikke som fikk gleden av å dyppe Emma Tallulah i døpefonten enn min kjære far?!

Jeg har sittet på nett-tv i dag og forsøkt å se begivenheten, men treg internettoverføring gjør det komplisert. Men pappa har fått sine minutter i rampelyset, selv om det selvfølgelig var synd at det var noe sånn presidentgreier i USA eller no som stjal en del av oppmerksomheten...

Her kan man faktisk også gå inn og lese og kommentere talen!

http://www.budstikka.no/sec_nyheter/article223069.ece

LaMitad knuser alle rekorder!

Ellers er ukens største nyhet for min del at LaMitad samlet inn over 2 millioner kroner i 2008! LaMitad er en frivillig forening i Norge som samler inn penger til arbeidet her i Ecuador, og der jeg har sittet i styret de to siste årene. Det er stort å vite at innsatsen som legges ned av frivillige i Norge for LaMitad resulterer i summer som berører tusenvis av mennesker her i landet.


Du kan lese mer på http://www.lamitad.no/



Det er travle dager, men send meg gjerne en mail eller andre kreative kontaktformer om du ønsker! Det er hyggelig med kontakt med dere hjemme, jeg innbiller meg at alt står på vent mens jeg er her(og det gjør det vel langt på vei og), men oppdateringer på hvordan det står til tas imot med stor takk! mail er eirik@misionalianza.org.



Som min gode venn Hell-G ville sagt:



Keep it real.

Regntiden er i gang!

Foto: Carlos Barros

Mine to første uker her nede har vært preget av sol og varme, noe som selvfølgelig ikke er å forakte. Men på søndag satte regntiden inn for fullt og de neste månedene vil være våte, med store mengder nedbør som skaper store utfordringer for mange.

For oss som bor i et hus av en viss standard er ikke regnet til større bryderi, annet enn at livet generelt er mer komfortabelt når sola skinner og man kan jobbe med brunfargen.

I slumområdene handler regntiden om så mye mer. Den er en evig kamp for å skåne hus og helse og å komme seg gjennom med livet i behold. Store områder legges under vann, veier ødelegges av vannmassene og fremkommeligheten blir kraftig redusert. Sykdommer og epidemier sprer seg i stor hastighet når vannet stiger og drar med seg søppel og kloakk.

I regntiden ser man tydelig virkningene av Misjonsalliansens arbeid. Mikrokredittkunder som har skaffet seg en inntekt gjennom små lån har nå kanskje fått seg et murhus på fast grunn istedetfor et bambushus på påler, og er derfor skånet mot de verste herjingene. Misjonsalliansens arbeid handler ikke om kun å sikre barn skolegang eller en familie et levebrød. Det skjer store endringer i menneskers muligheter for et trygt liv - livsviktige endringer i menneskers liv.

Regnet har inntatt Casa Alianza

Bienvenido Eirik!

Velkomstfest!

Torsdag var det hæla i taket på hovedkontoret med dans, sang, gaveoverekkelse og stor stas. En fantastisk opplevelse med hjemmelaga apedans, sang der stort sett alle tonene i skalaen var dekket opp og et glass med ufin guffe jeg måtte helle i meg som siste ledd i den mer eller mindre rituelle dåpen.
Det er godt å bli tatt så varmt i mot av menneskene jeg skal jobbe sammen med det nærmeste året, nordmenn og ecuadorianere med brennende hjerter og enormt engasjement for de fattige i slumområdene her i Guayaquil. Jeg er heldig og priviligert som får være en del av dette!

Volontørene er i ferd med å strømme inn til Ecuador nå, en super gjeng med engasjerte unge som skal bruke de nærmeste månedene på å lære språk, bli kjent med en ny kultur og et nytt land, og legge ned en formidabel innsats i de ulike prosjektene, som engelsklærere, fotballtrenere, på handicapsentre++.

En del av jobben min går ut på å være volontøransvarlig, og jeg gleder meg til hele gjengen er på plass.

En kontrastfylt hverdag

Kontrastene er enorme her i landet. Gapet mellom rik og fattig er gigantisk, og det føles unektelig rart å bevege seg de korte avstandene fra de rike områdene i byen og ut på jobben der det er bambushus og ekstrem fattigdom så langt øyet kan se. Det Misjonsalliansen gjør her er et utrolig viktig arbeid, både i de direkte møtene med de vi jobber med og for, og i forhold til det viktige informasjonsarbeidet rettet mot de bedre stilte her i landet som kan bidra økonomisk inn i arbeidet.


Denne uken har jeg vært rundt og besøkt ulike prosjekter, hørt hva en skole har gjort og betydd for nærområdet, hvordan kursene i kirkene har endret liv, besøkt mikrokredittkunder som har fått livet snudd på hodet etter at de fikk sitt første lån av D-Miro (mikrokredittarbeidet til Misjonsalliansen) og nå med stolthet forteller om bedriften de har bygd opp og hvordan de nå endelig er i stand til å forsørge seg og sine nærmeste. Det er sterke møter med sterke og inspirerende mennesker.

Veien hjem er ikke så lang

I dag fikk jeg også snakket med småsøsknene hjemme, Skype er et genialt opplegg! Skulle du føle for å ta en prat en dag er brukernavnet mitt: Eirikln.

Pappa kunne med stolthet meddele siste bragd og høydepunkt, nemlig å få skryt av selveste Bjørn Dæhlie for sin eminente langrennsteknikk. Mr. nasjonalhelt var foredragsholder og ski-instruktør på den årlige KRIK-samlingen for prester på Geilo.

Ikke at jeg er noen ekspert selv, men utfra posituren på bildet skulle jeg nok klart å komme med et par tilbakemeldinger på forbedringspotensiale...

På http://www.lamitad.no/ legges det fortløpende ut saker om arbeidet her i Ecuador, der kan du lese mer utfyllende om de ulike prosjektene vi driver med.

Til slutt et av Eiriks kloke ord på veien:

We make a living of what we get. We make a life of what we give.

Nyttaar og annet snacks

Nyttaarsfeiring

Jeg feiret det nye aaret sammen med en god gjeng nordmenn jeg skal jobbe sammen med her i Guayaquil. Vi spiste et deilig tapasmaaltid og sto paa taerne for aa proeve aa se noen av rakettene over muren rundt huset vi var i. Selv bidro vi med mer eller mindre fungerende stjerneskudd kjoept i et veikryss i Guayaquil - heftige saker!

Sol og badeliv

1.nyttaarsdag satte jeg kursen mot Montañita, en trivelig liten surfelandsby et par timer unna Guayaquil. Det er fint aa vaere paa tur alene for da er man noedt til aa vaere sosial, og det er jo den beste maaten aa laere et nytt spraak paa!

Jeg fikk tre deilige dager paa stranda og paa surfebrettet, det var godt med noen dager i dvalemodus etter aa ha holdt et heftig tempo hjemme de siste ukene for aa komme i maal med alt som maatte ordnes foer jeg skulle reise.

Ellers studeres det spansk til den store gullmedaljen. Jeg forsoeker aa jobbe med det noen timer om dagen, men i 33-35grader er det ikke alltid hodet henger helt med...men satser paa at kroppen tilpasser seg det nye klimaet om ikke saa altfor lenge!

I morgen starter jobben for fullt, morgendagen gaar med til aa reise rundt og besoeke de ulike prosjektene, dvs skoler, helsestasjon og fotballbaner, Centro creer (handicapsentre) og D-Miro som er mikrokredittarbeidet vi driver med her. Gleder meg til aa komme i gang med det jeg brenner for og er kommet hit for aa gjoere!

Har du 200,- aa avse i maaneden sier du?!?:)

Det skulle jo tross alt bare mangle mener naa jeg, men jeg har uansett et supert forslag til hva du kan bruke det paa!

Du kan gaa inn her: http://www.lamitad.no/pages/lamitad_side.aspx?nr=735

og registrere deg som f.eks mikrokreditt-giver og bli fadder for en familie, eller du kan bli fastgiver til arbeidet! Det er ogsaa mulig aa gi enkeltgaver til arbeidet her. Jeg er her fordi jeg tror paa arbeidet og vet at pengene naar fram til de de er ment aa naa fram til.

Vaare "smaapenger" endrer liv her i slummen i Ecuador!

paa plass i Guayaquil!

4.juledag satte jeg meg paa flyet fra Norge og naa er jeg vel paa plass paa Casa Alianza i Guayaquil.
Vaeret er varmt og klamt, har allerede svettet ut noen t-skjorter, hodet koker og jeg er god og roed paa nesa:) er vel bare aa venne seg til det!

Jeg skal altsaa vaere her i Guayaquil og jobbe i 2009, med hovedansvar for volontoerene, men skal ogsaa ha diverse andre oppgaver her nede uten at jeg har helt klart for meg enda hva det blir.

jeg bor trygt og fint paa Casa Alianza, Misjonsalliansens gjestehus. Har rom med aircondition og er veldig fornoyd med det!
Naa framover er det spanskstudier for alt hva det er verdt, og skal ogsaa bruke en del tid paa aa orientere meg i byen. Fikk meg bil i gaar og trenger nok noen doegn bak rattet her nede foer jeg begynner aa faa oversikt og kontroll- det er ikke helt norsk disiplin paa kjoeremoensteret her i byen:)

i helgen tar jeg meg en snartur til kysten for aa faa et par dager paa surfebrettet og paa stranda foer jobbingen tar til for fullt.

Det er godt aa vaere paa plass og jeg ser med store forventninger fram til hva dette aaret vil bringe av glede, utfordringer, frustrasjon og sinne!

Fred ut.