2-dagers stigespill i møte med ecuadoriansk byråkrati

Mandag skulle jeg og en del av volontørene av sted for å få godkjent visumet, en prosess jeg i mitt enkle lille hode tenkte at var en rimelig enkel og grei prosess. Den gang ei...

Etter to hele dager med reising mellom tre ulike kontorer, selvfølgelig spredt rundt hele byen, og der de gang etter gang presenterte nye krav for hver gang vi returnerte, fikk vi til slutt våre etterlengtede ID-kort etter 20-timers hard kjemping.

Jeg lærte følgende:

-jeg klarer å være tålmodig når jeg må

-jeg blir drit forbanna på folk som sniker seg forbi meg i køen

-men først og fremst blir jeg fascinert av et system hinsides alt jeg hadde forestilt meg.

Følelsen av å være en brikke i et stigespill der alle feltene man lander på har en stige du kan dette ned, og der det står en eller flere personer og prøver det de kan å dytte deg ned.

Etter x antall besøk på tre ulike kontorer som for hver gang vi var innom kom med nye krav til hvordan dokumentene våre skulle se ut, hvordan stemplene skulle se ut++ var vi til slutt kommet til innspurten. Jeg var sikker på jeg hadde klart å passere alle hindre, alle tenkelige fallgruver var sikret, alle rettelser og endringer utført med pinlig nøyaktighet, men hva skjer...?Vi har ikke kølapp! Og det må man jo for å bli betjent så klart. og kølappen deles kun ut før kl 12.30 på kontoret vi har tilbrakt hele dagen, uten at noen har tatt seg bryderiet med å nevne at en kølapp kunne være kjekt å ha. Det er i stunder som det begrepet selvbeherskelse virkelig kommer til sin rett. Og det gikk forholdsvis bra bortsett fra et par gloser til en ung herremann som mente at køen ikke var ment for han men for alle andre.

Nå sitter jeg uansett her som den stolte og glade innehaver av ett stk id-kort der bildet på kortet utstråler alt annet enn kjærlighet. Jeg håper det er lettere å komme til Norge som utlending...

Livet ellers

Førstkommende fredag reiser jeg til Lima, og videre derfra til Santa Cruz i Bolivia på konferanse med de andre ansatte i Misjonsalliansen i Sør Amerika. Jeg har ikke vært i noen av landene før så det blir moro!

Sist lørdag var jeg ute og handlet møbler til stedet jeg skal bo, og også der fikk jeg et glimt av brutaliteten i landet. Vi snakket med en ansatt i butikken som kunne fortelle at samtlige ansatte på de andre avdelngene hadde fått sparken dagen før med umiddelbar virkning, uten en dollar i etterbetaling. Og når det i utgangspunktet såvidt går rundt med lønnen de får sitter plutselig en haug med nye mennesker i store problemer og dyp fattigdom. Så i denne butikken gikk de på nåler og ventet på hva de ville få beskjed om ved arbeidsdagens slutt, om de fortsatt hadde en jobb dagen etter og ville kunne brødfø familien den kommende uken eller om de gikk en tøff framtid i møte.

"Hjemme-hos"-reportasje i Se&Hør neste?

Forrige uke var pappa avbildet i Vårt Land med O Store Dæhlie. Selvfølgelig stas for en ydmyk Næsheimfamilie, men i går nådde det nye høyder! For hvem var det ikke som fikk gleden av å dyppe Emma Tallulah i døpefonten enn min kjære far?!

Jeg har sittet på nett-tv i dag og forsøkt å se begivenheten, men treg internettoverføring gjør det komplisert. Men pappa har fått sine minutter i rampelyset, selv om det selvfølgelig var synd at det var noe sånn presidentgreier i USA eller no som stjal en del av oppmerksomheten...

Her kan man faktisk også gå inn og lese og kommentere talen!

http://www.budstikka.no/sec_nyheter/article223069.ece

LaMitad knuser alle rekorder!

Ellers er ukens største nyhet for min del at LaMitad samlet inn over 2 millioner kroner i 2008! LaMitad er en frivillig forening i Norge som samler inn penger til arbeidet her i Ecuador, og der jeg har sittet i styret de to siste årene. Det er stort å vite at innsatsen som legges ned av frivillige i Norge for LaMitad resulterer i summer som berører tusenvis av mennesker her i landet.


Du kan lese mer på http://www.lamitad.no/



Det er travle dager, men send meg gjerne en mail eller andre kreative kontaktformer om du ønsker! Det er hyggelig med kontakt med dere hjemme, jeg innbiller meg at alt står på vent mens jeg er her(og det gjør det vel langt på vei og), men oppdateringer på hvordan det står til tas imot med stor takk! mail er eirik@misionalianza.org.



Som min gode venn Hell-G ville sagt:



Keep it real.