Eiriks noticias

Vi bygger hus!

2010-11-15T17:30:00.000-08:00

Flomvannet har begynt å trekke seg tilbake og etterlater seg enorme ødeleggelser

Støvskyene ligger som et teppe over området i det jeg humper avgårde på slitne veier i retning en av landsbyene som druknet i flommen for noen uker tilbake. Klokken er bare syv på morgenen, men varmen er allerede trykkende. Denne tiden på døgnet er både behagelig og utrolig vakker, solen er akkurat i ferd med å stå opp, og før det totale kaoset starter på veiene.
Langs veien ligger fortsatt åkrene under vann, men mange steder har vannet trukket seg nok tilbake til at mange som måtte flykte fra vannet nå har begynt å returnere til landsbyene sine igjen. Til det som en gang var landsbyen deres, for det er ikke stort igjen…
Flommen fratok dem stort sett alt de eide og hadde, og de som nå returnerer er i ferd med å møte vinteren uten hus, uten noe å leve av, uten inntekt, og med enorme utfordringer foran seg. Men også uten alternativer, ettersom temporære flyktningeleirer ikke er noe blivende sted.
Vi i Leger uten Grenser er tilstede for nettopp disse menneskene. Hundretusener av mennesker som er i samme fortvilte situasjon, og som i tillegg til den daglige nødhjelpen vi tilbyr med mat,vann og medisier, også er nødt til å få på plass en form for shelter før vinteren og kulda kommer.
For det er faktisk vinter her og, selv om det er vanskelig for meg å forstå her jeg sitter og svetter i 35 varmegrader . Men om kun en måned kan temperaturen falle ned til godt under 0 grader på nattestid, og det kan være skjebnesvangert for underernærte mennesker uten beskyttelse mot kulda.

Materialutdeling i en landsby med en lettet og entusiastisk lokalbefolkning som ivrige medhjelpere.

Så vi har nå utvidet fokuset fra den daglige medisinske hjelpen,og denne uken startet vi med distribueringen av de første husene. Et hus i denne sammenhengen er bestående av bambusrammeverk, med vevde strå- og gressmatter som vegger og tak. Målet er å distribuere dette i så stort kvanta som overhodet mulig nå i tiden fram mot nyttår, og på den måten tilby de flomrammede familiene et midlertidig shelter, men samtidig solid nok til at de kan videreutvikle det ved å bygge vegger av gjørme og tak slik de er vant med, men med rammeverket av bambus for å gjøre det hele mer solid og holdbart på lengre sikt.
Denne uken fullførte vi husutdelingen i to landsbyer, og med fantastiske resultater! Gleden og takknemligheten er å lese i alle ansiktene som kommer oss i møte i det vi ankommer med kolonnen med lastebiler med materialer.

Og her er det hjelp til selvhjelp som gjelder. Èn halv dag med trening på å bygge husene sammen med oss, og deretter bygger de husene sine selv med materialene vi deler ut. Det er flott å se hvordan landsbybefolkningen går sammen, og hvordan absolutt alle, fra de minste barna til bestemødrene, er med på byggingen.
Det er harde og lange arbeidsdager her, men energien man får av håndtrykkene, smilene og tårene fra menneskene man møter i arbeidet hver dag, gir uante mengder pågangsmot og utholdenhet.
Så vi gir bånn gass videre, og jeg gleder meg som en unge til å se hundrevis og tusenvis av ”våre” bambushus på alle kanter om noen uker!

Minner igjen om innsamlingsaksjonen min, er straks halvveis til målet mitt om 30 000,- innsamlede kroner før jul. Gå inn her for å gi ditt bidrag: http://aksjon.legerutengrenser.no/nor/collection/view/39

Årets Gi Jernet - helt!!

2010-02-22T10:49:00.000-08:00

Jeg har vært griseheldig og blitt valgt ut blant over 2000 søkere til Gi Jernet 2010!

Konseptet er å trene meg opp ved hjelp av Powerade, top notch treningsutstyr fra diverse sponsorer, og ved tett oppfølging av noen av norges beste trenere, og målet er Birkebeinertrippelen, det vil si skirenn i mars, sykkelløp i august og løp i september.

Jeg kommer til å blogge, men ikke her på siden. Du kan derimot følge meg ved å klikke her og ved å følge med på både Twitter, Facebook, Flickr og Youtube. Så alle muligheter for å holde seg oppdatert, og aller helst inspirert til å komme i gang med trening og gi jernet selv :)

Du kan se promofilm ved å klikke her

Håper du følger meg videre, jeg trenger alle støttekontakter jeg kan få!!

Hilsen Eirik

Nicaragua!

2009-10-30T15:20:00.000-07:00

Her er reisefoelget, fra venstre: Pierre, meg, Debb, Ryan, Henrik, Guy og Emil

Bading i en foss i Nicaragua

Jeg har kommet meg ut av det saakalt livsfarlige Honduras, reist gjennom hele Nicaragua og er naa midt i bushen i Costa Rica. Foer jeg reiste inn i Honduras fikk jeg beskjed om at det var opptoyer, gatekamper og massevis av tilfeldige drap rundt om i landet, og at alle turister burde holde seg langt unna.
Men sta som jeg er reiste jeg likevel, og hadde to flotte uker uten problemer (bortsett fra en lommetyv som fikk med seg digitalkameraet jeg har laant av min kjaere far...)

Jeg kom meg over grensen til Nicaragua nesten uten aa betale grensepolitiet noe ekstra, og tok bussen inn til Leon. Byen er omringet av en haug med aktive vulkaner, blant annet en man kan gaa opp og sandboarde ned fra. Det maatte jo testes!

Paa hostelet i Leon moette jeg paa Ryan og Debb fra San Diego. De er paa road trip i mellomamerika med en snasen van de kom over i Guatemala. De inviterte meg med videre sammen med Craig fra England, og Pierre, Henrik og Emil fra Sverige.

Vi kjoerte videre sammen til Granada, der vi tilbragte to dager med aa tusle rundt og se paa markeder, kjenner jeg har faatt min del av det etter et aar i soer-amerika saa var vel ingen innertier.

Chiquemula (bilen) tok oss videre derfra til San Juan del sur, en liten surfelandsby ved Stillehavet. Avslappet stemning, vakre solnedganger, og deilige strender skapte en god atmosfaere de dagene vi tilbrakte her. Dessverre var ikke surfeboelgene saa mye aa skryte av...

Veien gaar videre til Costa Rica med samme reisefoelge, gleder meg til nye opplevelser!

Dykking i Paradis

2009-10-25T16:36:00.000-07:00

Bestaatt foerste dykkekurs og ute og feirer med de jeg tok kurset sammen med. Her er Hernesto fra Guatemala.
Bilder fra oya Cayos Cochinos der jeg var paa dykketur i dag. Paradis!! ca 10 fastboende mennesker paa en liten "Donald-oey" , dvs en sandflekk og noen palmer. Saann skal jeg ogsaa bo en vakker dag....

Jeg befinner meg fortsatt paa Utila og her er det fantastisk om dagen! Sola skinner, havet er krystallklart, vannet er varmt, og dykkingen blir morsommere og morsommere. I dag gjorde jeg mitt foerste dypdykk, og kom meg ned paa 40 meter. Det var en merkelig opplevelse, jeg la meg paa ryggen og tittet opp og det var laangt til overflaten!

I gaar dykket jeg et gammelt skipsvrak som ligger utenfor oya her, og gjorde ogsaa mitt foerste nattdykk. Litt skummelt ettersom man ikke ser noenting rundt seg annet en akkruat der man holder lykta, men jeg storkoste meg.

Regnet gikk fort over her, den siste uka har det vaert 35 grader og straalende sol, helt perfekt!
Hudfargen veksler mellom brun og roed alt ettersom hvor mange timer det er mellom hvert dykk, et behagelig liv :)

Solnedgangen fra der jeg bor, helt ok.

I dag ble jeg ferdig godkjent Advanced Scuba Diver og lurer paa om jeg skal ta enda et kurs som Rescue dykker foer jeg reiser videre. Neste maal tror jeg er El Salvador, men det faar tiden vise.

Regntid sier du?

2009-10-20T15:33:00.000-07:00

Fra sol og sommer i Miami satte jeg kursen mot opptoyer, braak, ustabilitet og politisk trobbel. Honduras har det ikke saa helt greit for tiden...
Men jeg kom meg ihvertfall til Utila i det karibiske hav etterhvert, uten mer svinn enn et kamera og et bankkort (lommetyver...)

Jeg saa for meg en deilig karibisk oy med palmer, hvit strand, krystallklart hav og sene kvelder og sol og varme. Stedet har alt dette, bortsett fra sola:)
Omtrent i det jeg gikk ombord paa kaia her startet regntiden her. Jeg visste jeg var i faresonen men haapet at vaeret skulle holde seg et par uker til, men nope.

I gaar startet jeg med open water dykkekurs, og det virker veldig veldig moro.
Og da er det godt aa vite at om jeg skulle bli fullstendig hekta kan jeg jo bare bli igjen her en stund og fortsette med videre kurs :)

Men enn saa lenge skal jeg nyte tiden her paa tross av litt vel hefitg vaer. I morgen er det meldt opphold i det minste, og til helgen skal visst sola titte fram igjen. det er ikke dumt!

Miami beach baby!

2009-10-16T14:33:00.000-07:00

Jeg har tilbragt de siste dagene paa Miami beach og har storkost meg!
har bodd paa Miami Beach international travelers hostel, et fantastisk bra sted som absolutt er aa anbefale.

Dette er et merkelig sted. Jeg har aldri i mitt liv sett saa mange "perfekte" mennesker paa et sted. det er mye flott aa se paa, men ogsaa vanvittige mengder silikon dyttet inn overalt der det er mulig, og det er jo ikke akkurat snadder noedvendigvis...

Naa pakkes sekken, imorgen tidlig gaar turen videre til honduras. har hoert at det er ganske urolig der for tiden saa er litt spent paa akkurat det, men skal ta det forsiktig og satser paa at det skal gaa uten stoerre problemer. Er det helt krise hiver jeg meg paa bussen og reiser lenger soer til Nicaragua istedet.

Bilder kommer etterhvert, saa fort jeg finner en internettkafe der jeg faar lov aa legge inn bilder paa dataen!

Barneskirenn!!

2009-10-12T22:44:00.000-07:00

I går morges kunne jeg løfte armene i triumf, nyte utsikten fra Cotopaxi ( i teorien ihvertfall, var omtrent 5 meter sikt...) og ta de obligatoriske smilende-mann-med-norsk-flagg-i-hendene- bildene!

Cotopaxi sies å være verdens høyeste aktive vulkan. Det er ihvertfall det ecuadorianere påstår. Ifølge alle målinger, leksikon og stort sett alle andre som har noe å melde er det feil, men uten at det la noen demper på gleden over å nå toppen.

For det var et slit. Med øks, sko med ispigger, hodelykt og varme klær begynte vi å gå fra refugioen (basecampen) kl 01.30 natt til søndag. Skyfritt og med en vanvittig stjernehimmel tuslet Steffen, jeg og guiden Abraham rolig oppover fjellsiden.

Utstyret var stort sett leid, og var rein dritt, innerst var det et lag med nyinnkjøpt polyester som var det eneste å få tak i, ifølge "ekspertene" i villmarksbutikkene her er nemlig ullundertøy helt ubrukelig mot polyesterens unike egenskaper. De bør få seg en tur til Norge en kald vinterdag og lære seg åssen verden funker.

Etter drøye 5 1/2 times klatring lyste himmelen opp, sola steg opp over horisonten og vi jobbet oss opp de siste bakkene til vulkantoppen. Vel vitende om at Odd Magnus, Johan, Kristian, Kjetil, Oddvar og Trond aldri kom så langt. Det gjorde godt :)

På toppen var det ivrig aktivitet for å få tatt så mye bilder som mulig. Spensthoppbilder og flagg-i-hånda-bilder ble knipset i vei, og selvfølgelig forsøkte vi å se så uanstrengte ut som mulig.

Nedturen er aldri moro. Man har nådd målet, har vondt i kropp og vilje og vil helst bare ned så kjapt som mulig. Da er det ikke snadder å gå i bratt nedoverbakke i tre timer med verkende lår.

Men været hjalp oss godt på veien. Skyfri himmel, fantastisk utsikt og blinkende snø gjør godt for sjela, og det var også motiverende å møte turselskapet vårt som var på vei opp mot toppen.

Turen var en stor opptur og vanvittig moro. Jeg fikk igjen bekreftet at jeg er glad i å ha det vondt og å pine meg selv, og nå blir det å se seg om etter en ny topp å bestige. Kanskje jeg rekker Chimborazo før jeg tar turen hjem til Norge...

Jeg har hvertfall fått opplevd på kroppen alt det Ecuador har å by på nå. Surfing og strandliv ved Stillehavet, jungelsafarier, indianerliv, og til slutt opp i høyden i Andesfjellene. It is completed!

Nå går turen videre mot mellom-amerika, sannsynligvis til karibiesiden der jeg skal ta dykkelappen og surfe. Mitt forholdsvis nyinnkjøpte surfebrett blir med på turen, og veien blir til mens jeg går den. Kommer nok noen oppdateringer underveis, om jeg kommer meg forbi ulike hindringer som obskure grenseoverganger og Guatemala City som ikke akkurat en noen fest for en enslig gringo med ryggsekk og surfebrett på skulderen...

Hasta luego!

Første topp er besteget!

2009-10-04T18:55:00.000-07:00

jeg ankom Quito i går kveld og gikk hardt ut i dag morges retning vulkanen Pichincha på 4794 meter.
Det er høyt.

Jeg har aldri vandret rundt oppe i skikkelige høyder før, så det var en merkelig opplevelse å gå med følelsen av å ha vært gjennom en hard treningsøkt omtrent i det samme jeg tok første skritt.
Men turen opp var strålende! Etterhvert fikk jeg lagt av meg Galdhøpiggen-tempo og kommet inn i en god rytme med mye frekke pusteøvelser underveis. Hodet fungerte fint og kroppen var helt på plass bortsett fra balansenerven som innbilte seg at den hadde omtrent 2,5 i promille fra 4600 meter og opp.

I det jeg kom på toppen sprakk skylaget opp og jeg fikk en fantastisk utsikt over Quito by, og til Iliniza Norte ( 5150 meter) og Cotopaxi ( 5897meter) som skal nedlegges senere i uka.

Timene etter at jeg kom ned har jeg stort sett ligget rett ut og bøttet innpå litervis med vann, fikk et hett tips om at det skulle være snadder for å forebygge høydesyke.

Jeg er ved godt mot, og gleder meg som en unge til å (forhåpentligvis) stå på toppen av Cotopaxi om noen dager!

Ciao Guayaquil!

2009-10-03T11:50:00.000-07:00

Ti måneder har rast avgårde, nå er baggene pakket og taxien til flyplassen henter meg om en halvtime. Veldig rart å skulle pakke og reise nå, jeg har blitt glad i arbeidet, i menneskene og skulle sånn sett gjerne vært med videre i dette arbeidet. Det tar tid å bli skikkelig kjent med en ny kultur, bli trygg på språk, bli kjent med nye kolleger, og når jeg nå endelig er der at de tingene er på plass, så er det Norge neste.
Men jeg er strålende fornøyd med dette året, og er ikke i tvil om at det kommer til å bli mye utenlandsjobbing på meg i årene framover!

Nå reiser jeg til Quito for noen dager med akklimatisering, før jeg drar på meg fjellutstyret og begir meg ut på topptur. Målet er Cotopaxi på ca 5900 meter. Omtrent dobbelt så høyt som jeg noengang har vært før. Blir spennende å se om kroppen virker i høyden eller om det blir totalkollaps!

Jeg skal komme med jevnlige oppdateringer framover på hva jeg driver med, så kan dere som er interessert følge med så mye dere vil. Uansett skal jeg nyte reisen, og være mange opplevelser rikere før jeg kommer hjem til Oslo og inn i det trygge, gode livet der!

Hasta luego!

På tide å sparke liv i bloggen igjen!

2009-09-29T20:41:00.000-07:00

Etter noen måneders tørketid fra bloggen fordi jeg rett og slett syns det er utrolig kjedelig å skrive blogg, skal jeg nå få fart på ting igjen.

For om tre dager setter jeg meg på flyet mot første av mange reisemål før jeg vender nesa mot Norge. Planen er å nå min første skikkelige fjelltopp, Cotopaxi på drøye 5900 meter skal bestiges neste helg om alt går etter planen.

Deretter blir det å hive sekken på ryggen og surfebrett under armen og reise mot strand og bølger, jeg er ingen planlegger av meg så vet fortsatt ikke helt hvor veien går men lurer på om Costa Rica eller noe i den duren er tingen. Satser på 4,5,6 uker med intens surfing og ellers intens konsentrasjon på å være så ubrukelig som mulig for en periode - det skal bli fint!

Ser visst stort sett sånn ut i Costa Rica for tiden...

Her er noen små glimt fra livet ellers, jenta jeg sitter og snakker med her fortalte meg at to ungdommer hadde blitt skutt og drept rett utenfor huset hennes dagen før, og at hun grua seg til å gå hjem fra skolen.

Nestor Nata er lånekunde i mikrokredittarbeidet D- Miro og forsørger seg og familien ved å lage smykker av kokosnøttskall.

Fotballaget Santos Laguna har herjet i Ecuador i 2009, med fortsatt unge,lovende Næsheim som midtstopper. Det har vært utrolig moro å være med og spille med den gjengen her, jeg har fått mye juling på banen, og mye folk som har kommet for å se på kampene der gringoen spiller. Sånn er det å være eneste utlending i serien...Nå har volontørene Steffen og Erlend kommet til landet, og går inn på laget videre.

Lillebror gjør det sterkt på fotballbanen, mitt kjære Lommedalen har nå kommet til kvalifisering til 2.divisjon - det er stort for bygda mi!
Jeg går ut fra at du gjerne vil se intervju med Øystein samt hans siste frisparkmål:

Titt gjerne innom på bloggen her fremover, så skal jeg få gitt oppdatering jevnlig på hvor jeg befinner meg!

Stadionåpning, U,S & A og NM i magesjau

2009-06-04T16:27:00.000-07:00

Det har vært noen varierte og innholdsrike uker i det siste. 19.mai fikk vi besøk av representanter fra Stormberg og Plussbankcup, og det ble en flott uke for de som var i stand til å stå på beina. Det var ikke jeg.

Plussbank i Kristiansand støtter fotballprosjektene våre her i Guayaquil med mye, og er veldig engasjerte i arbeidet. I år henter de også over et lag fra slummen her som skal få være med og spille i Kristiansand i juli!

Turtøyprodusenten Stormberg, med den meget engasjerte gründeren Steinar J. Olsen i spissen, har et stort samfunnsengasjement, og har godt inn og støttet økonomisk slik at vi kunne få ferdig enda en fotballbane her i Guayaquil.

Her kan du se video fra åpningen:

Men jeg fikk ikke del i moroa, 17.maifeiringen satte tydeligvis sine spor så jeg lå i fosterstilling rundt doen med 39,5 i feber og NM i magesjau stort sett hele uka. Velger å ikke gå nærmere inn i beskrivelsen av de dagene...

Sist søndag satte jeg meg derimot på flyet til California, og har vært på en 10 dagers strålende ferie med besøk i LA, San Francisco og Las Vegas.

Verdens største pizzastykke fortæres I Hollywood Boulevard

LA var artig å oppleve, fyke rundt i Beverly Hills og se på gigantiske hus, besøke Universal Stuidos++. Fant et billig og kjekt hotell, prisen forklarte seg selv i etterkant da jeg snakket med en venn som er godt kjent i LA og som kunne informere om at vi hadde bodd midt i det verste gangsterområdet i byen...
San Francisco var helt klart høydepunktet, en fantastisk by!

Spennende besøk og rundtur på The Rock - Alcatraz.

Cable cars i San Francisco var moro, kjente meg godt igjen fra uttallige amerikanske actionfilmer

Las Vegas var mye lys, svære hoteller, haugevis med prostituerte, og myye folk med privatsjåfør, , den udødelige Oslo vest/ Bærum-sleiken som tydeligvis aldri går av moten, og i det hele tatt et sted jeg ikke hadde særlig sansen for. Men greit å ha vært der og sett, så slipper jeg å dra på bomtur senere om jeg skulle få tilbudet om å reise helt fra Norge ved en senere anledning.
Er vel godt mulig at det er den ekstreme kontrasten fra det jeg lever midt oppi her som også satte sitt preg på stemningen, for jeg ble ganske så frastøtt og provosert av å se hvordan folk kastet enorme pengesummer rundt seg bare for underholdning og lek, beløp milevis over det vi opererer med her for å kunne bygge en ny skole eller tilby nye mikrokredittlån. Ta oppfordringen til Bill Gates og gjør noe fornuftig med overfloden din!

Hjemreisen ble en interessant affære. Det var ikke plass til meg på flyet til Ecuador så jeg måtte ta turen om Lima. Der tilbrakte jeg deilige 18 timer på flyplassen, i fosterstilling på en benk før jeg kunne sette meg på flyet til Guayaquil. Måtte kjøpe ny billett Lima-Guayaquil som kostet mer enn resten av ferien til sammen. Klarte også å miste/bli frastjålet alle bankkortene mine, så nå sitter jeg i Guayaquil med bittelitt mat i kjøleskapet, 10 dollar i lomma og lurer på hvordan jeg skal få spist meg mett de nærmeste ukene.
Har heldigvis pådratt meg en del overhudsfett i det siste, så jeg har noe å tære på.

Director`s cut

2009-06-03T21:04:00.000-07:00

I tilfelle du ikke har hatt gleden av å ha hørt dette bandet enda, er det bare å komme seg inn på Myspace-siden deres og høre! Vokalist er Eskild som jeg bodde sammen med i Bogstadveien og som er så tøff at han kommer på besøk hit til Ecuador i sommer sammen med sin kjære.

Du må selvfølgelig også følge med på siden deres så du får sjansen til å se de live i løpet av sommeren - dette er kvalitet!

http://www.myspace.com/directorscutnorway

17.mai-feiring i Guayaquil!

2009-05-18T08:37:00.001-07:00

Å bo utenlands er ingen unnskyldning for å ikke skulle få feiret nasjonaldagen på en respektabel måte! Dagen startet med NRK nett-TV og opptak av Barnetoget, før det gikk slag i slag med frokost, 17.maitog, diverse tradisjonelle 17.maileker, dansing, og masse is og pølser. Bortsett fra at det var uvant tynt i rekkene i toget, var den gode 17.maifølelsen på plass hele dagen!
Jeg kjente at jeg savnet min kjære Rogalandsbunad, men det var kun fram til jeg tråkket ut døra og kjente 36 varme grader slå mot meg...

Volontør Erlings fellesdans lever videre selv om han er reist hjem. Det er noe så ulidelig vakkert med å se 30 ikke så veldig grasiøse nordmenn slå seg løs uten hemninger.

Sekkeløp i gymsalen i 36 grader, høy "pad"-faktor!

Flaggheis/ flaggsenk i mangel på flaggstang og nasjonalsang trygt ledet an av Garden gjennom Boomblasteren min.

Volontør Maria i dyp konsentrasjon og upåklagelig stil under potetløpet.

I mangel på eget korps ble det Gardemusikken på iPod, et fullgodt alternativ :)

Glimt fra Guayaquil

2009-05-14T23:28:00.000-07:00

Håndvask før lunsjen

"Hode,skulder, kne&tå" med 80 1.klassinger klemt inn i ett klasserom

En sjarmerende liten kar på førskolen i Tiwinza.

Engelskklassen på ungdomsskolen i Trinidad de Dios

Fotballtrening på banen i Trinidad de Dios

Engelsktime med norske volontører

Monica volontør på jobb på handicapskolen Centro Creer

Og jeg er på besøk hos en lånekunde i mikrokredittarbeidet vårt. Nestor har vært kunde siden 2002, og forsørger seg og familien ved å produsere ulike smykker laget av kokosnøttskall.

Tre tøffe karer på skolen i Tiwinza

Fireflies

2009-05-11T12:21:00.000-07:00

Mine gode venner i bandet Nixon har sluppet ny singel i dag!
Den er kjøpt på iTunes nå og allerede i ferd med å bli en hit her i Guayaquil :)

Jeg oppfordrer deg også til å gjøre det samme, ved å gå inn på en av disse linkene:

iTunes:
http://itunes.apple.com/WebObjects/MZStore.woa/wa/viewAlbum?i=315302481&id=315302435&s=143457

CDON:
http://downloads.cdon.com/index.phtml?country=no&page=product&trackid=60751190

God fornøyelse!

Å savne

2009-05-08T07:32:00.000-07:00

Store opplevelser, spennende arbeid, og fine folk til tross - det er mye å savne hjemme og. Gode venner, synging, teamet på g2, tullins, nordmarka, bobla mi, verdens hyggeligste kollektiv i Bogstadveien, familien, middager og rolige kvelder med beste og mormor...
Ved å være utenlands og borte fra alt og alle merker jeg hvor mye jeg setter pris på det jeg har både hjemme, og hvor viktig det er for meg. Og da er det godt å være trygg på at det jeg har reist fra fortsatt kommer til å være der når jeg kommer hjem igjen! det er en tid for alt, erfaringene og opplevelsene jeg får nå gir meg enormt mye og jeg er veldig glad for at jeg kastet meg på muligheten da den dukket opp. Og det er jo litt godt å høre at jeg ikke går glipp av så mye hjemme heller, men at ting går i sitt vante tempo og i samme spor :)

Men når jeg står i solsteiken,søkkvåt av svette i 38 grader så må jeg innrømme at jeg av og til lengter meg bort til skispor og Kikut med et par fine folk på slep, men det får bli når den tid kommer. Inntil videre skal jeg nok klare å leve med å aldri måtte se ut før jeg kler på meg, vel vitende om at det alltid er varmt nok for shorts og tskjorte uansett tid på døgnet!

I går ringte Eskild og sa at han og Ina kommer på besøk til sommeren! Det gleder jeg meg stort til, blir gøy å få vist fram hva jeg driver med her, så noen kan vise et snev av forståelse når jeg kommer hjem og vil dele opplevelser:)

Og skulle andre føle at en sør-amerikatur skulle friste til sommeren, er du hjertelig velkommen!

Vervestemning

2009-05-04T21:37:00.000-07:00

Jeg har nå vært her i Ecuador i fire måneder, kommet godt inn i arbeidet, og ser hver eneste dag med egne øyne hvordan vår tilstedeværelse endrer liv for hundretusener av mennesker her i landet, gjennom alle våre ulike former for arbeid.
Det er et arbeid bygget på stor lokal deltagelse, tillitt til lokalbefolkningen, og stor innsats og enormt engasjement fra de 250 ecuadorianske ansatte.

Arbeidet bygger på støtte fra Norge, og skal vi kunne nå ut med hjelp til enda flere mennesker, trengs det bidrag fra det rike nord.

Jeg kommer derfor nå med en klar oppfordring:

Bli med og støtt arbeidet!

200 kroner i måneden er for de fleste nordmenn en absolutt overkommelig sum, men her i Ecuador endrer disse pengene liv! Og som mikrokredittfadder blir pengene lånt ut og betalt tilbake, lånt ut og betalt tilbake, og på denne måten får mange mennesker glede av ditt bidrag ved at de får muligheten til å bygge opp en egen bedrift og sikre sin egen fremtid. Det er bærekraftig utvikling!

Jeg ber deg derfor om å ta kontakt med meg på eiriknaesheim@gmail.com og melde deg som fadder.

Jeg har satt meg som mål å verve 40 nye faddere i løpet av nærmeste fremtid. Da vil jeg som vervepremie motta to turer til et av Misjonsalliansens prosjektland, dvs Ecuador, Bolivia, Brasil, Filippinene, Japan, Kina, Kambodsja, Taiwan, Vietnam eller Liberia.

Og den ene billetten gir jeg bort til en av de som velger å bli fadder nå!

Billetten vil jeg trekke mellom de personene som har vervet seg, det vil si at du har usedvanlig gode odds til å vinne!
Billetten kan du bruke når du selv vil og til hvilket land du vil om du foretrekker å ikke reise med meg :)

Pengene går til mennesker som virkelig trenger det, og det er kun snakk om 200 kroner i måneden. En liten sum for oss nordmenn, men penger som endrer liv her i slummen.
I tillegg får du kanskje en fantastisk reise og en stor opplevelse du sent vil glemme!

Presidentvalg og annet snacks

2009-04-30T07:39:00.000-07:00

-Vi er her for de fattige. Vi skal aldri svikte dere!

Søndag ble Raphael Correa gjenvalgt som president i Ecuador, noe som gir håp om en mer stabil politisk situasjon i tiden som kommer. Så får tiden vise om han holder løftene om å bedre levekårene for de hundretusener av fattige her i landet.

Nasjonalidretten her i landet er jo fotball, og her i byen er det laget Barcelona som gjelder. For det observante og fotballinteresserte øye legger man kanskje merke til at logoen og navnet er mistenkelig likt et lag fra Spania...og her er det snakk om rein kopi, for hvorfor bygge opp en egen merkevare når man kan stjele andres?!
Vi var ihvertfall på kamp, og det ble ville tilstander da vi entret tribunene. Både spillere, publikum, videofolk og fotografer ga oss sin fulle oppmerksomhet da 10 staute gringoer ikledd lagets farger ankom :)
Her poseres det sammen med volontør Tuva - flickan fra Bærums Verk som er her og jobber som engelsklærer.

I helgen var jeg i Cuenca, og blant annet innom Ingapirca, Ecuadors lille og ikke så veldig heftige svar på Macchu Picchu. Ikke det største jeg har opplevd, men jeg kunne slå fast at det var mange gamle steiner på samme sted. og det er jo utrolig spennende...

Jeg fikk meg en liten tur på fjellet i helgen og. 4300 meter, en mektig opplevelse! er så smått i gang med å planlegge topptur til Cotopaxi, verdens høyeste aktive vulkan på nesten 6000 meter. Det blir stas!!

Jeg skal til Norge!

25.juni til 8.juli er det Norgetur på meg og gjengen du ser på bildet under. Gutta skal være med på Plussbankcup i Kristiansand, og jeg er med som tolk og reiseleder. Det blir en spennende reise og forhåpentligvis masse gode minner gjengen fra slummen kan sitte igjen med etterpå.

I forbindelse med turen får jeg også med meg Skjærgårdsfestivalen, noe jeg er veldig fornøyd med!

Har du spørsmål om hva som helst, eller bare vil si hei, er du hjertelig velkommen til å enten legge igjen en kommentar her på bloggen, eller å sende meg en mail på eirik@misionalianza.org. Det er jo veldig gøy for meg og å få oppdateringer på livet hjemme!

En variert hverdag

2009-04-27T22:35:00.000-07:00

For en jobb jeg har!
Kremen av norsk ungdom er her som volontører, jeg lærer meg nytt språk, er en del av et fantastisk bra arbeid som berører og endrer titusenvis av liv hvert år, og jeg blir kjent med og kommer innenfor en kultur totalt ulik pottittlandet Norge. Her er det mye å lære begge veier!

Det er en kontrastfylt hverdag her i Guayaquil. I går kjørte jeg en lang tur ute i slummen, stoppet på forskjellige kiosker og skoler her og der og pratet med folk om vær og vind. Det er gripende, engasjerende og imponerende når man hører historiene til menneskene som lever i disse slumområdene. som sliter og strever fra morgen til kveld hver bidige dag for å få endene til å møtes. Som ikke har innpass i noen av de velferdstilbudene vi hjemme tar for gitt, mennesker som har ideer til å kunne skape sin egen virksomhet men som ikke får lån i bankene fordi de er regnet som uegnede kunder.

Det er av grunner som dette at arbeidet føles så meningsfullt. for hver bidige gang jeg møter en av kundene i mikrokredittarbeidet vårt, forteller de om at muligheten de har fått gjennom lånet har endret livet totalt.
Det handler om å ta enkeltmennesker på alvor, ikke hive inn masse bisandspenger og la folk sitte der som passive mottakere, men legge til rette for at de kan skape sin egen framtid, forsørge seg og sine, og ikke minst bevare stoltheten og egenverdet.

Jeg har vært her i snart 4 måneder nå. Spansken sitter bedre og bedre, selv om jeg daglig skaper latterkramper rundt meg pga ordfeil og forsnakkelser - men sånt blir det jo bare god stemning av :)
Det er deilig å føle at jeg kan kommunisere rimelig godt med de jeg omgås med.

I forrige uke deltok jeg i en rundspørring ute i slummen, en kartlegging av hva det er størst behov for så vi har noen klare retningslinjer å legge opp det videre arbeidet ut fra. Det er nærmest helt uvirkelig for meg å sitte i disse samtalene med mennesker som lever for under 1 dollar dagen, i konstant frykt for overgrep og grov kriminalitet, utrygge hjem der far drikker og ligger rundt og mor er hjemme og jobber som en helt for å holde familien gående. Det er en lang, lang vei å gå og mye å ta tak i, og derfor så uendelig viktig at hjelpeorganisasjonene er tilstede, både med direkte hjelp og som et talerør i forhold til myndighetene og til det internasjonale samfunnet.

Ellers har jeg et visst liv utenom jobb og, viktig med avkobling og andre impulser. For et par uker tilbake kjøpte jeg meg ny gitar, en sexy Takamine-gitar som ligger på rundt 7000,- hjemme og som jeg fikk for 2800,- her :)

Ellers går det i surfing når anledningen byr seg, trening på det fantastisk harry "HYPERGYM" der alle gutta bortsett fra jeg trener i singlet...blir ikke bedre enn det!

Noen av dere har varslet at dere planlegger et besøk i løpet av sommeren, og det er veldig hyggelig! Jeg har to ekstra soverom i leiligheten min, så føl dere frimodige til å invitere dere selv innom :)

Stemninger...

2009-04-24T14:46:00.001-07:00

To av gutta på Centro creer, handicapsenteret til Misjonsalliansen.

Skolestart på Manuel Wolf, en yrkesskole vi støtter. Kustus, orden og disiplin på den gjengen her!

Trenergjengen på fotballbanen i Tiwinza.

Store ting skjer!

2009-04-22T17:39:00.000-07:00

Myndighetene er endelig kommet på banen og ser ut til å realisere det som i beste fall har vært en fjern drøm for de fattige i slumområdet Nigeria i Guayaquil. Nå får de et komplett samfunnssenter med skole, idrettsbaner og helsesenter.

Nærområdet rundt skolen.

Området Nigeria har alltid vært et glemt område av Guayaquil. Området ligger på øya Isla Trinitaria. Her lever folk i dyp fattigdom - i enkle bambushus gjerne på påler over elva. Misjonsalliansen har i flere år vært til stede i området med kirkearbeid, mikrokreditt, og de siste par årene også i forbindelse med etablering av barneskolen Isabell Herreria Herreria. For et år siden sto bambusskolen på påler over elva, nå har den fått fast grunn og rundt 250 barn har fått et skoletilbud de ellers måtte ha sett langt etter.

Minister og koordinator for sosial utvikling,Nathaly Celi ( i midten) studerer byggplanene sammen med andre fra regjeringen.

Myndighetene på banen

Nå om dagen skjer det store ting på skolen. Myndighetene, med president Raphael Correa, har besluttet å ta arbeidet med skolen videre slik vi i Misjonsalliansen ønsker. Og det er ikke småtteri som planlegges.

Et komplett samfunnssenter med skole fra 1. til 10. trinn, fotball- og basketbane, helsesenter med psykolog- og legetilbud, datasal for elever og nærmiljø er noen av planene. Arbeidet har vært i gang for fullt i noen uker, og om seks måneder skal det hele etter planen stå ferdig.

Denne skolen hadde ikke eksistert om det ikke var for Misjonsalliansen og givere og faddere i Norge. Og det er ikke bare barna i området som blir berørt av dette. Takket være grunnlaget som er lagt av Misjonsalliansen, vil hele lokalsamfunnet få et unikt tilbud som forhåpentligvis vil skape store ringvirkninger både for barn og voksne.

Da jeg sammen med blant annet Ecuadors utdanningsminister besøkte skolen i dag, var hele nærmiljøet samlet på skolen. Takknemligheten for alt som gjøres var stor, og smilene og håndtrykkene satt løst blant både voksne og barn. For dette handler om så mye mer enn et nytt flott skolebygg.

Det skaper håp og framtidsmuligheter og gir mange mennesker troen på at det fins en vei ut av fattigdommen.

2009-03-05T11:17:00.000-08:00

Unge lovende Næsheim plasker og leker i en foss i Amazonas
Foto: Magne Christian Sturød

Travle tider

Jeg er godt inne i jobben nå, og det er stort sett lange dager med jobbing. Noe dere som kjenner meg vet at jeg er veldig glad i! Men da skorter det også litt på blogg-oppdateringene, ihvertfall når man i utgangspunktet ikke er spesielt fan av blogg :)

Men jeg stortrives rett og slett. Spansk er ikke fullt så vanskelig å forstå seg på lenger, og jeg har mange spennende oppgaver her. Jeg er usikker på nøyaktig hvor lang tid jeg blir utenlands i denne omgang, men jeg er uansett fast bestemt på å gjøre alt det jeg kan den perioden jeg er her. For prosjektene er utrolig engasjerende. Å møte menneskene. Bli invitert hjem til familier som lever i små bambushus, lånekunder som jobber knallhardt 10-12 timer om dagen 7 dager i uka, 365 dager i året for å få endene til å møtes, prate med ungene på fotballskolene som er på sitt livs første ordentlige fotballtrening. Mennesker som med norske øyne lever i dyp fattigdom, men som likevel er positive, blide, levende, varme og åpne. Det lille pottitt-landet Norge har en del å lære her!

Ny fotballbane

Nå på mandag sto Misjonsalliansens fotballbane nr 4 klar i området Trinidad de Dios. For ungene i dette området er det trolig første gang de deltar på en fotballtrening ettersom andre tilbud ikke eksisterer i området.

Fotballen er viktig for å holde ungene unna gata, der gjenger og kriminalitet dominerer. I tillegg til fotballtreningene undervises det blant annet i verdier, ernæring, kunnskap om HIV og AIDS for barna som deltar på fotballskolen.

Barn på sin første fotballtrening

Foto: Kjetil Sande

Det totale kaos

Når regnet tar til som verst gjelder det å redde det som reddes kan
Foto: Erik Frivold

I forrige uke åpnet himmelen seg totalt, og i løpet av ni timer kom det enorme mengder regn som etterlot Guayaquil i et komplett kaos med ødelagte veier, svære innsjøer der det normalt er veier og hus, og hus som ble ødelagt av vannmassene eller jord- og leireras som fulgte med. Når huset er bygget av bambus er det ikke all verden det klarer å stå imot når uværet drar seg til for fullt.

Med regnet kommer også sykdommene. Kloakk og søppel flyter sammen med vannet, og infeksjoner sprer seg raskt.

Karneval og feriehelg

En tilfeldig valgt kvinne i karnevalstoget :) Foto: Eirik Lundblad Næsheim

"People on the frontline needs time on the sideline"

Det er viktig å ta seg tid til å koble av fra hverdagen her i byen og. Forrige helg var det karneval, en 4 dager lang feiring og dans i gatene døgnet rundt. Jeg var i en by som heter Baños sammen med en gjeng volontører. Vi hadde en strålende langhelg med rafting, jungeltur, bading i fossefall, såpekrig i gatene, og dans,opptog og karnevalsfeiring rundt om i byen. Men høydepunktet var å leke med apene i jungelen, jeg fikk beskjed om at bussjåføren kunne hjelpe meg med å smugle ut en ape hvis jeg ga han en 10-dollarseddel i lomma. Men at han jeg snakket med kom bort og hvisket det forsiktig til meg er vel kanskje et tegn på at aper ikke er godkjente husdyr her i Ecuador heller....

Ny venn!!

Arbeidet her vokser stadig. Det strømmer på med nye lånekunder som ønsker mikrolån for å komme i gang med sin egen bedrift, nye skoler startes opp, kirker tilbyr engelskkurs og yrkesopplæring, alt for at menneskene i slummen skal kunne skape seg sin egen fremtid.
Dine gaver trengs! Ta kontakt med meg om du ønsker å gi en gave til arbeidet, eller om du ønsker å bli fadder, enten for et barn eller mikrogiver for en familie som skal få mikrokredittlån.

Jeg vet du har råd!!!:)

Lovens lange korrupte arm

2009-02-11T12:23:00.000-08:00

For en enkel politisjel fra Norge er det frustrerende å leve tett på den ecuadorianske politikulturen.

" Reflektert, omsorgsfull, løsningsorientert, ansvarsbevisst" er verdier og egenskaper Politihøgskolen i Oslo har som krav for nye studenter. Etter tre år som student der har jeg klare tanker om hva en politietat er og bør være, og hvordan politiet skal være en bidragsyter for at et samfunn skal kunne fungere. Det er en ganske annen virkelighet som møter meg her i Ecuador.

Guayaquil er en kriminell by, noe både lokale og vi nordmenn som er her i byen dessverre får kjenne ubehagelig nært på kroppen av og til.

En av bidragsyterne til disse forholdene er dessverre politiet.

Her skjer ikke stort i rettsvesenet om man ikke betaler for det, ”rett-i-lomma”- bøter utstedt av trafikkpolitiet er vanlige bi-inntekther for lavtlønnede tjenestemenn, beslagslagte gjenstander fordeles broderlig politimennene imellom og er noe de rettmessige eierne bare kan se langt etter, og rettssikkerheten er et ikke-tema men styres langt på vei av størrelsen på lommeboka.
Det er nærmest en forventning at man utnytter den posisjonen man er i til å lure til seg litt ekstra, risikoen for at det skal få noen følger om man blir tatt er så små. For hvem gidder å anmelde et tyveri når du må betale både politi, aktor og dommer et "honorar" godt over verdien av det du har mistet for at det i det hele tatt skal gjøres noe med saken...

Unntakene finnes selvfølgelig blant politiet, men både politiet selv og folk ellers forteller om et gjennomkorrupt politi som på ingen måte fungerer som en støtte for samfunnet de er ment å jobbe for.Det blir et vaklende samfunn når man ikke opplever at man kan stole på noen. Og de som lider mest under dette er som alltid de fattigste, med færrest ressurser og som er mest sårbare for overgrep av ulik art.

Det er en lang vei å gå når uretten råder i alle ledd i samfunnet. Men vi ser likevel lysglimtene hver dag. Hvor viktig Misjonsalliansens tilstedeværelse er - på grunn av og på tross av all urettferdigheten.

Jeg er så priviligert at jeg kan sette meg på et fly når som helst og trekke meg tilbake til tryggere omgivelser i Norge, virkeligheten er en annen for befolkningen her.De må leve med og lide under uretten og har ikke annet valg enn å kjempe videre for at deres hjemsted skal endre seg til det bedre.

Vil du lese mer om arbeidet? Gå inn på www.lamitad.no

Ut på tur!

2009-02-05T20:22:00.001-08:00

Helg i Lima

Forrige helg ble tilbrakt i Lima i Peru. En fin by der jeg fikk en dag på familieferie med to norske familier, og søndagen som krampeturist alene der jeg rakk innom stort sett alt som er verdt å se i byen. Inn på museet, halvtimes guidet runde, hive seg i en taxi til neste museum - og sånn gikk dagen. All infoen fløt over i hverandre etterhvert, men jeg fikk ihvertfall sett mye gamle greier og krukker og sånn. Ikke at det beriket livet mitt så veldig men da har jeg i det minste vært innom topp 10 i Lima og.

Bilder fra vannparken i Lima

Konferanse i Bolivia

Hele forrige uke ble tilbrakt i dengue-mekkaet i bushen rundt Santa Cruz i Bolivia. Vi bodde på et veldig fint sted midt i ingenting, og hadde en spennende, interessant og avslappende uke.

Så venter jeg i spenning på om dengue-feberen slår ut, foreløpig har kun en av oss fått det påvist etter hjemkomst...

Høye ambisjoner

Cotopaxi

Jeg trives godt her i byen med alt det den har å tilby, men trekkes også mot litt mer fysisk utfordrende aktiviteter. Leker med tanken på å sykle Dødsveien i Bolivia motsatt vei i løpet av våren en gang, kommer sannsynligvis til å bli tatt av høydesyke men det er verdt et forsøk! Ellers har jeg konkrete planer om å bestige Cotopaxi - verdens høyeste aktive vulkan på 5 897 meter. Det er stas å nå topper, og ikke minst deilig å få snø under beina et par dager - en god avveksling til Guayaquils stekende sol og 35++ grader.

Ellers kommer spansken seg stadig, selv om det fortsatt er frustrerende når ordforrådet kommer til kort og man ikke får satt ord på det man tenker. Men det går framover, og glir merkbart bedre og bedre.

Jeg savner venner og familie hjemme, men kjenner virkelig at jeg er på riktig sted nå og er veldig innstilt på å gjøre en god jobb og komme hjem til Norge etterhvert med masse god erfaring, sterke opplevelser, og også en kraftig forsterket trang til å reise ut igjen så kjapt som mulig:)

Les mer om arbeidet i Ecuador på http://www.lamitad.no/

2-dagers stigespill i møte med ecuadoriansk byråkrati

2009-01-21T14:34:00.000-08:00

Mandag skulle jeg og en del av volontørene av sted for å få godkjent visumet, en prosess jeg i mitt enkle lille hode tenkte at var en rimelig enkel og grei prosess. Den gang ei...

Etter to hele dager med reising mellom tre ulike kontorer, selvfølgelig spredt rundt hele byen, og der de gang etter gang presenterte nye krav for hver gang vi returnerte, fikk vi til slutt våre etterlengtede ID-kort etter 20-timers hard kjemping.

Jeg lærte følgende:

-jeg klarer å være tålmodig når jeg må

-jeg blir drit forbanna på folk som sniker seg forbi meg i køen

-men først og fremst blir jeg fascinert av et system hinsides alt jeg hadde forestilt meg.

Følelsen av å være en brikke i et stigespill der alle feltene man lander på har en stige du kan dette ned, og der det står en eller flere personer og prøver det de kan å dytte deg ned.

Etter x antall besøk på tre ulike kontorer som for hver gang vi var innom kom med nye krav til hvordan dokumentene våre skulle se ut, hvordan stemplene skulle se ut++ var vi til slutt kommet til innspurten. Jeg var sikker på jeg hadde klart å passere alle hindre, alle tenkelige fallgruver var sikret, alle rettelser og endringer utført med pinlig nøyaktighet, men hva skjer...?Vi har ikke kølapp! Og det må man jo for å bli betjent så klart. og kølappen deles kun ut før kl 12.30 på kontoret vi har tilbrakt hele dagen, uten at noen har tatt seg bryderiet med å nevne at en kølapp kunne være kjekt å ha. Det er i stunder som det begrepet selvbeherskelse virkelig kommer til sin rett. Og det gikk forholdsvis bra bortsett fra et par gloser til en ung herremann som mente at køen ikke var ment for han men for alle andre.

Nå sitter jeg uansett her som den stolte og glade innehaver av ett stk id-kort der bildet på kortet utstråler alt annet enn kjærlighet. Jeg håper det er lettere å komme til Norge som utlending...

Livet ellers

Førstkommende fredag reiser jeg til Lima, og videre derfra til Santa Cruz i Bolivia på konferanse med de andre ansatte i Misjonsalliansen i Sør Amerika. Jeg har ikke vært i noen av landene før så det blir moro!

Sist lørdag var jeg ute og handlet møbler til stedet jeg skal bo, og også der fikk jeg et glimt av brutaliteten i landet. Vi snakket med en ansatt i butikken som kunne fortelle at samtlige ansatte på de andre avdelngene hadde fått sparken dagen før med umiddelbar virkning, uten en dollar i etterbetaling. Og når det i utgangspunktet såvidt går rundt med lønnen de får sitter plutselig en haug med nye mennesker i store problemer og dyp fattigdom. Så i denne butikken gikk de på nåler og ventet på hva de ville få beskjed om ved arbeidsdagens slutt, om de fortsatt hadde en jobb dagen etter og ville kunne brødfø familien den kommende uken eller om de gikk en tøff framtid i møte.

"Hjemme-hos"-reportasje i Se&Hør neste?

Forrige uke var pappa avbildet i Vårt Land med O Store Dæhlie. Selvfølgelig stas for en ydmyk Næsheimfamilie, men i går nådde det nye høyder! For hvem var det ikke som fikk gleden av å dyppe Emma Tallulah i døpefonten enn min kjære far?!

Jeg har sittet på nett-tv i dag og forsøkt å se begivenheten, men treg internettoverføring gjør det komplisert. Men pappa har fått sine minutter i rampelyset, selv om det selvfølgelig var synd at det var noe sånn presidentgreier i USA eller no som stjal en del av oppmerksomheten...

Her kan man faktisk også gå inn og lese og kommentere talen!

http://www.budstikka.no/sec_nyheter/article223069.ece

LaMitad knuser alle rekorder!

Ellers er ukens største nyhet for min del at LaMitad samlet inn over 2 millioner kroner i 2008! LaMitad er en frivillig forening i Norge som samler inn penger til arbeidet her i Ecuador, og der jeg har sittet i styret de to siste årene. Det er stort å vite at innsatsen som legges ned av frivillige i Norge for LaMitad resulterer i summer som berører tusenvis av mennesker her i landet.

Du kan lese mer på http://www.lamitad.no/

Det er travle dager, men send meg gjerne en mail eller andre kreative kontaktformer om du ønsker! Det er hyggelig med kontakt med dere hjemme, jeg innbiller meg at alt står på vent mens jeg er her(og det gjør det vel langt på vei og), men oppdateringer på hvordan det står til tas imot med stor takk! mail er eirik@misionalianza.org.

Som min gode venn Hell-G ville sagt:

Keep it real.

Regntiden er i gang!

2009-01-13T19:44:00.000-08:00

Foto: Carlos Barros

Mine to første uker her nede har vært preget av sol og varme, noe som selvfølgelig ikke er å forakte. Men på søndag satte regntiden inn for fullt og de neste månedene vil være våte, med store mengder nedbør som skaper store utfordringer for mange.

For oss som bor i et hus av en viss standard er ikke regnet til større bryderi, annet enn at livet generelt er mer komfortabelt når sola skinner og man kan jobbe med brunfargen.

I slumområdene handler regntiden om så mye mer. Den er en evig kamp for å skåne hus og helse og å komme seg gjennom med livet i behold. Store områder legges under vann, veier ødelegges av vannmassene og fremkommeligheten blir kraftig redusert. Sykdommer og epidemier sprer seg i stor hastighet når vannet stiger og drar med seg søppel og kloakk.

I regntiden ser man tydelig virkningene av Misjonsalliansens arbeid. Mikrokredittkunder som har skaffet seg en inntekt gjennom små lån har nå kanskje fått seg et murhus på fast grunn istedetfor et bambushus på påler, og er derfor skånet mot de verste herjingene. Misjonsalliansens arbeid handler ikke om kun å sikre barn skolegang eller en familie et levebrød. Det skjer store endringer i menneskers muligheter for et trygt liv - livsviktige endringer i menneskers liv.

Regnet har inntatt Casa Alianza

Bienvenido Eirik!

2009-01-11T18:14:00.000-08:00

Velkomstfest!

Torsdag var det hæla i taket på hovedkontoret med dans, sang, gaveoverekkelse og stor stas. En fantastisk opplevelse med hjemmelaga apedans, sang der stort sett alle tonene i skalaen var dekket opp og et glass med ufin guffe jeg måtte helle i meg som siste ledd i den mer eller mindre rituelle dåpen.
Det er godt å bli tatt så varmt i mot av menneskene jeg skal jobbe sammen med det nærmeste året, nordmenn og ecuadorianere med brennende hjerter og enormt engasjement for de fattige i slumområdene her i Guayaquil. Jeg er heldig og priviligert som får være en del av dette!

Volontørene er i ferd med å strømme inn til Ecuador nå, en super gjeng med engasjerte unge som skal bruke de nærmeste månedene på å lære språk, bli kjent med en ny kultur og et nytt land, og legge ned en formidabel innsats i de ulike prosjektene, som engelsklærere, fotballtrenere, på handicapsentre++.

En del av jobben min går ut på å være volontøransvarlig, og jeg gleder meg til hele gjengen er på plass.

En kontrastfylt hverdag

Kontrastene er enorme her i landet. Gapet mellom rik og fattig er gigantisk, og det føles unektelig rart å bevege seg de korte avstandene fra de rike områdene i byen og ut på jobben der det er bambushus og ekstrem fattigdom så langt øyet kan se. Det Misjonsalliansen gjør her er et utrolig viktig arbeid, både i de direkte møtene med de vi jobber med og for, og i forhold til det viktige informasjonsarbeidet rettet mot de bedre stilte her i landet som kan bidra økonomisk inn i arbeidet.

Denne uken har jeg vært rundt og besøkt ulike prosjekter, hørt hva en skole har gjort og betydd for nærområdet, hvordan kursene i kirkene har endret liv, besøkt mikrokredittkunder som har fått livet snudd på hodet etter at de fikk sitt første lån av D-Miro (mikrokredittarbeidet til Misjonsalliansen) og nå med stolthet forteller om bedriften de har bygd opp og hvordan de nå endelig er i stand til å forsørge seg og sine nærmeste. Det er sterke møter med sterke og inspirerende mennesker.

Veien hjem er ikke så lang

I dag fikk jeg også snakket med småsøsknene hjemme, Skype er et genialt opplegg! Skulle du føle for å ta en prat en dag er brukernavnet mitt: Eirikln.

Pappa kunne med stolthet meddele siste bragd og høydepunkt, nemlig å få skryt av selveste Bjørn Dæhlie for sin eminente langrennsteknikk. Mr. nasjonalhelt var foredragsholder og ski-instruktør på den årlige KRIK-samlingen for prester på Geilo.

Ikke at jeg er noen ekspert selv, men utfra posituren på bildet skulle jeg nok klart å komme med et par tilbakemeldinger på forbedringspotensiale...

På http://www.lamitad.no/ legges det fortløpende ut saker om arbeidet her i Ecuador, der kan du lese mer utfyllende om de ulike prosjektene vi driver med.

Til slutt et av Eiriks kloke ord på veien:

We make a living of what we get. We make a life of what we give.

Nyttaar og annet snacks

2009-01-04T20:08:00.000-08:00

Nyttaarsfeiring

Jeg feiret det nye aaret sammen med en god gjeng nordmenn jeg skal jobbe sammen med her i Guayaquil. Vi spiste et deilig tapasmaaltid og sto paa taerne for aa proeve aa se noen av rakettene over muren rundt huset vi var i. Selv bidro vi med mer eller mindre fungerende stjerneskudd kjoept i et veikryss i Guayaquil - heftige saker!

Sol og badeliv

1.nyttaarsdag satte jeg kursen mot Montañita, en trivelig liten surfelandsby et par timer unna Guayaquil. Det er fint aa vaere paa tur alene for da er man noedt til aa vaere sosial, og det er jo den beste maaten aa laere et nytt spraak paa!

Jeg fikk tre deilige dager paa stranda og paa surfebrettet, det var godt med noen dager i dvalemodus etter aa ha holdt et heftig tempo hjemme de siste ukene for aa komme i maal med alt som maatte ordnes foer jeg skulle reise.

Ellers studeres det spansk til den store gullmedaljen. Jeg forsoeker aa jobbe med det noen timer om dagen, men i 33-35grader er det ikke alltid hodet henger helt med...men satser paa at kroppen tilpasser seg det nye klimaet om ikke saa altfor lenge!

I morgen starter jobben for fullt, morgendagen gaar med til aa reise rundt og besoeke de ulike prosjektene, dvs skoler, helsestasjon og fotballbaner, Centro creer (handicapsentre) og D-Miro som er mikrokredittarbeidet vi driver med her. Gleder meg til aa komme i gang med det jeg brenner for og er kommet hit for aa gjoere!

Har du 200,- aa avse i maaneden sier du?!?:)

Det skulle jo tross alt bare mangle mener naa jeg, men jeg har uansett et supert forslag til hva du kan bruke det paa!

Du kan gaa inn her: http://www.lamitad.no/pages/lamitad_side.aspx?nr=735

og registrere deg som f.eks mikrokreditt-giver og bli fadder for en familie, eller du kan bli fastgiver til arbeidet! Det er ogsaa mulig aa gi enkeltgaver til arbeidet her. Jeg er her fordi jeg tror paa arbeidet og vet at pengene naar fram til de de er ment aa naa fram til.

Vaare "smaapenger" endrer liv her i slummen i Ecuador!

paa plass i Guayaquil!

2008-12-30T05:18:00.000-08:00

4.juledag satte jeg meg paa flyet fra Norge og naa er jeg vel paa plass paa Casa Alianza i Guayaquil.
Vaeret er varmt og klamt, har allerede svettet ut noen t-skjorter, hodet koker og jeg er god og roed paa nesa:) er vel bare aa venne seg til det!

Jeg skal altsaa vaere her i Guayaquil og jobbe i 2009, med hovedansvar for volontoerene, men skal ogsaa ha diverse andre oppgaver her nede uten at jeg har helt klart for meg enda hva det blir.

jeg bor trygt og fint paa Casa Alianza, Misjonsalliansens gjestehus. Har rom med aircondition og er veldig fornoyd med det!
Naa framover er det spanskstudier for alt hva det er verdt, og skal ogsaa bruke en del tid paa aa orientere meg i byen. Fikk meg bil i gaar og trenger nok noen doegn bak rattet her nede foer jeg begynner aa faa oversikt og kontroll- det er ikke helt norsk disiplin paa kjoeremoensteret her i byen:)

i helgen tar jeg meg en snartur til kysten for aa faa et par dager paa surfebrettet og paa stranda foer jobbingen tar til for fullt.

Det er godt aa vaere paa plass og jeg ser med store forventninger fram til hva dette aaret vil bringe av glede, utfordringer, frustrasjon og sinne!

Fred ut.